Lev livet hver dag, som om det var din siste!
“ Inn i mjuket” er en novelle som handler om to personer. En jeg-person og om en jente som heter Elise. Handlingen finner sted inne i leiligheten deres, der de våkner opp i senga. Leiligheten blir skildret som veldig enkel , kanskje en hybel, eller en liten billig leilighet. Man får et inntrykk av at det er et lite enkelt sted når jeg-personen går på do og samtidig kan sitte å se inn på Elise. Etter det vi får vite om leiligheten, så kan man få et inntrykk av at de kanskje er studenter, men har i alle fall litt dårlig økonomi. Årstiden er høst, noe vi kan fastslå ved å sitere det som står i teksten: “ Utanfor det vesle vindauget over doen var hausten i full gang”.
Jeg-personen i diktet er sannsynligvis partneren til Elise, men det bekreftes aldri om han er enn mann eller dame. Det kan virke som at jeg-personen er en mann fordi personen sitter å ser bort på Elina, samtidig som han “driter”, noe som er en litt mer guttete oppførsel. Man får også et inntrykk av at de er ganske unge, hvis man ser på måten de prater på, som f.eks: “ Utan å late att døra sette eg meg ned på skåla så eg kunne drite” og “Shit, eg også”.
Teksten kan skildres på flere måter, men jeg tror at det er en allegori. Gjennom hele stykket så nevner de at de skal dø, at de er døende. Uansett hva de gjør så kommer de fortsatt til å dø. “…eg låg og døyde i senga”, “ La puta på ansiktet, men døydde”, “Lage Kaffi når ein døyr?...”. Jeg tror ikke at det er bokstavelig ment at de skal dø, der og da. Men alle skal dø, uansett om du er gammel eller ung, syk eller frisk, sterk eller svak, du kommer omsider til å dø. Det er dette de innser mer og mer i teksten. Det blir enda mere tydelig når de sitter å hører på radioen, og jeg-personen forteller : “ …vi høyrde han hadde innsett det same som oss.” Mannen som jobbet i radioen hadde også innsett at han også kom til å dø. Det at alle skal dø, tas dårlig i begynnelsen og i midten av diktet. Men mot slutten sier Elisa: “ Men er det ikkje ein trøst at vi to døyr saman?” og helt på slutten sier jeg-personen: “ Ho hadde rett, og drit i det! Det finst verre ting eit par kan oppleve enn å sjå kvarandre sakte forsvinne gult bakover inn i mjuket”. Ja, vi skal alle dø en gang, men det vet vi uansett. Man må heller leve hver dag som om det skulle vært din siste, for når din tid kommer er det ikke stort du kan gjøre med det, og den kan komme når som helst.
Teksten kan bli tolket som absurd, altså meningsløs. Det at de dør uansett hva de gjør hele tiden, gjennom hele teksten virker veldig absurd. På radioen hører vi litt av en nyhet: “ Dei seks hestane er alle døyande.” . Det er en utrolig absurd nyhetsmelding som man ikke skjønner stort av. Jeg tror han gjør dette bevisst for å vise at novella ikke har en logisk forklaring, men at det er en allegori, altså en tekst som har en billedlig fremstilling, og skal tolkes symbolsk.
